Flisen

Han hyler. Hele kroppen vrir seg i smerte. Jeg hadde bare så vidt vært borti den.

“Den sitter skikkelig fast. Jeg må finne noe… kan du bare… bli her litt, så kommer pappa tilbake, ok?”

Han ser på meg, knærne mot det vesle brystet, med en tillit jeg ikke vet hvordan jeg skal bære. Tårene har stilnet, men smerten henger fortsatt igjen i pusten. En treflis, mørk og tykk, stakk så vidt ut av den vesle fotsålen, hvor den hadde begravd seg dypt.

Jeg kjente meg oppgitt, men jeg kunne ikke bli sint på ham, selv om jeg hadde sagt det hundre ganger: ikke skli over tregulvet på sokkelesten. For ham passerer gleden raskere enn fornuften.

Rart, hvordan gleden så likegyldig glir over i smerte. Som om overgangen aldri egentlig var en overgang – bare en fortsettelse i en annen retning.

Og hvem sin skyld er det?

Gutten eller gulvet?

Naturen eller vår omgåelse av den?

Hvordan vi har forsøkt å temme den –

glattet den ut,

lagt stein og planker over jord,

forseglet den,

gjort den trygg –

som om vi sto over den.

Som om vi ikke kom derfra selv.

Fra jord er du kommet, og til jord skal du bli.

Men er vi egentlig klare for å bli jord igjen?

Leken gjenstår som vår naive triumf over naturen.

Vår dumme, lille glede.

En flis er en liten pris å betale.

Jeg åpner medisinskapet og henter frem det grønne skrinet.

Det gamle legeskrinet til min far som han alltid bar med seg som tilkallingslege i kommunen. Jeg husker hvordan han før sine oppdrag satte det på kjøkkenbordet, åpnet det varsomt, for å sjekke at alt var på plass, at ingenting manglet.

Alt lå sortert. Saksene. Kompressene. De små flaskene med små etiketter, nåler, tråd, forseglede pakker med gassbind.

Alt var på plass. Det var hans orden.

Nå er alt er rot.

En sprukket tube salve, et plasterark som har klebet seg til innsiden av lokket.

Åpne pakker med gassbind og plastre, alt flyter.

Det er et rot  jeg selv har forårsaket med årene. Brukt det til helt andre ting. Små kutt, brannsår, en gang da jeg trengte pinsetten for å hente ut en fiskekrok.

Det er ikke lenger hans orden.

Det er mitt kaos.

Og kanskje var det nettopp dét det alltid hadde vært.

En slags orden som bare var overflate.

Et mønster han holdt fast ved for å slippe å kjenne etter.

For det var mye han ikke sa.

Jeg husker det i måten han snakket på.

Ting han hoppet over.

Hvordan han kunne være til stede – uten å være det.

Han spurte aldri om det han egentlig lurte på.

Han trodde kanskje at det var tryggere så.

At stillhet var det samme som kontroll.

At det han ikke sa, ikke fantes.

Og kanskje var det dét som var hans ufullkommenhet:

Ikke at han gjorde feil, men at han aldri kom lenger enn seg selv.

At hans omsorg ble til orden.

At hans redsel ble til system.

At han, akkurat som jeg, levde i et lite, lukket univers

og forsøkte å fylle det med nok til at det ikke skulle implodere.

Jeg vet ikke lenger hva jeg leter etter i skrinet.

Kanskje noe som kan få meg til å virke som far.

Som en som vet hva han gjør.

Jeg graver mellom Bandasjer. Saks , gassbind, små gamle flasker med lokalbedøvelse.

Lukten av jod og støv, gammel plast og tid.

Så fant jeg den. Pinsetten. Jeg studerer der den hviler livløs i hånden min

Den samme han brukte.

Den er tyngre enn jeg husker.

Og i dette øyeblikk slår det meg:

Jeg har ikke verktøyene.

Verken her.

Eller i meg.

Ikke de riktige.

Ikke til dette.

Ikke til ham.

Alt jeg finner –

er meg selv.

Jeg kan ikke fordra meg selv.

Og likevel øser jeg av meg selv inn i gutten –

som om han kunne holde noe

av det jeg ikke klarer å bære.

Jeg ser verden, til syvende og sist, gjennom mitt eget vindu.

Jeg forsøker å forestille meg utsikten fra andres.

Jeg lytter. Jeg prøver å forstå.

Jeg elsker, jeg hater, jeg omfavner.

Men vi forblir adskilt.

Jeg kan ikke stå der de står.

Jeg kan ikke leve i det de lever.

Jeg kjenner bare min egen virkelighet.

Selv når jeg holder ham –

når han klemmer seg inn mot brystet mitt med hele sin tillit –

er det som å presse to verdener mot hverandre

uten at de noen gang smelter sammen.

Man elsker så nært man kan,

men det finnes alltid en hinne,

et usynlig skille mellom jeg og du.

Jeg tror ikke jeg er en dårlig far.

Men som min far, ser jeg ikke lenger enn meg selv.

Som ved universet. Det utvider seg ikke inn i noe som allerede finnes.

Det skaper rommet mens det vokser.

Og slik er det også med meg.

Alt jeg forstår,

er noe jeg har vokst ut fra,

noe jeg har strukket meg mot.

Alt jeg ikke har rørt ved,

alt jeg ikke har latt komme nær,

forblir mørke.

Jeg hører gråten hans der ute i stuen.

Det riktige ville vært å si at jeg ble far av kjærlighet.

At jeg ønsket å gi noe videre.

Sette noe nytt ut i livet –

en fremtid, et håp, en ny sirkel i tiden.

Det er ikke direkte løgn.

Men det er heller ikke sant.

Jeg ble først og fremst en far fordi jeg trengte noe å holde fast i.

Noe som kunne trekke meg tilbake når jeg begynte å drive.

En tyngde.

Et rekkverk.

Det var ikke ansvaret som skremte meg.

Det som skremte meg var friheten.

Den var for vid.

For løs i kantene.

For åpen.

For uforutsigbar.

Friheten gjør meg urolig.

Alt i meg begynner å dirre.

Tankene.

Rekkverket.

Strukturen jeg støtter meg til.

De små, presise ritualene jeg klamrer meg til –

for ikke å gli ut i noe jeg ikke forstår.

Risikoen for at alt faller sammen er for stor.

Så jeg bøyer meg.

Under noe.

Et barn.

En jobb.

En tro.

En herre.

For hvem er en,

Om man ikke underkaster seg noe?

Kan noen som ikke har en herre

noensinne finne ro?

Kan man virkelig være sin egen –

Uten at man på en og samme tid gå i oppløsning?