Dette var en tekst jeg skrev i 2022. Den handler om en mann som prøver å hoppe over tjue lastebiler på motorsykkel, men innser midt i lufta at han har gjort noen dårlige valg.

Jonas våkner til en av de dagene som føles uendelige, hvor sommeren er på sitt lyseste og alt lukter nyklipt gress og varm jord. Men i skogholtet bak huset, der han pleier å leke, finner han noe uventet – en liten fugl med brukket vinge. Den burde være redd, men den blir sittende, ser på ham, og når den åpner nebbet, er det ikke et kvitter, men en sang. En så ren og vakker lyd at den får skogen til å holde pusten.

Han tar den med hjem, vil hjelpe den, gjøre den frisk. Men faren, som alltid har svar, sier at naturen ikke fungerer sånn. At det finnes ting vi ikke kan redde, uansett hvor mye vi vil. At noen ting bare forsvinner, enten vi er klare eller ikke.

Gjennom blikket til et barn, i spennet mellom det han ennå ikke forstår og det han er i ferd med å lære, veves en fortelling om tap, om sorg som ligger i tingene vi ikke snakker om, og om skjønnheten i det vi ikke kan holde fast ved.

Den siste sang er en historie om øyeblikket før noe går tapt, før verden blir litt kaldere, før barndommen glipper mellom fingrene.

Nattoget” er skrevet i en våken tilstand midt i natten, i det rommet mellom søvn og bevissthet hvor tankene løsner og tiden mister formen. Et tog durer et sted i mørket, minner forskyves og oppløses, og et fravær tar plass. Det er en tekst om gjentakelse, om det som alltid kommer tilbake og om det som forsvinner.

Noen må ha trukket ut proppen i badekaret til Nils Gundersen, for da han en kveld la seg ned for å hvile, var det alt annet enn hvile han fikk.