Stuntmannen i Las Palmas

Jeg var i ferd med å hoppe over tjue oppstilte lastebiler på en parkeringsplass i Las Palmas, mens hele den britiske armada lå og vugget i havnen, alle mann på dekk med kikkerter og sneiper i munnviken – klare for å se en begivenhet som skulle gjøre dem alle til menn.

Så var det de mange damene, alle gale i blikket, øyne store som pesetas i det jeg ruste motoren en siste gang før jeg satte utfor. Eksosen veltet inn i meg, brant som et tungekyss med døden. Det var ingen vei tilbake nå.

Hvem var de egentlig her for å se? Meg? Eller noe større? Og enda viktigere – hvem gjorde jeg dette for, om ikke for meg selv eller dem? Men slike spørsmål har ingen plass når man står på kanten av udødelighet. Jeg sparket sykkelen i gir og satte utfor. Tankene forsvant, som drikkebonger på et julebord.

Nattens regn hadde forvandlet sanden til gjørme. Dekkene slet for feste, gravde seg ned, vred seg i gjørma, men jeg holdt linjen. Den varme vinden røsket i håret idet jeg suste mot rampen. Folkemengden holdt pusten. Jeg, rolig. Fordekket traff rampen. G-kreftene presset meg ned, men så – oppskytning.

Stillhet. Kun vinden.

Jeg lukket øynene og lot resten være opp til Gud.

Tiden stanset. Et øyeblikk av evighet. Mellom jorden og himmelen. Mellom Las Palmas og Valhall.

Noe sier meg at det er på tide å innta landingsposisjon. Opp med seteryggen, beltet på, mobiltelefonen skrudd i flymodus.

Tre lastebiler igjen. Jeg kommer for lavt inn. Jeg klarerer ikke den siste traileren. Momentumet hadde sviktet. Må være den siste burritoen

Jeg falt. Ikke raskt nok til å skrike, men fort nok til at livet mitt flimret forbi – i form av en ubrukelig montasje av ting jeg angret på.

En flaske whiskey jeg glemte i en fryser i 2017. En kvinne jeg elsket, men aldri lærte navnet på. En tapt rettssak i småkravsnemnda.

To lastebiler igjen. Jeg lente meg bakover, prøvde å manipulere fysikkens lover med ren viljestyrke. Det funket ikke.

Én lastebil igjen. Jeg så føreren gjennom frontruten. Han så tilbake. En eldre mann, kanskje seksti. En mann som hadde sett alt. Men ikke dette.

Jeg passerte. Eller rettere sagt, jeg skrapte forbi. Dæven.

Dekkene traff rampen. Eksplosjonen av lyd. Folkemengden brølte, øya skalv. Den britiske armada avfyrte et par ballistiske missiler i ren ekstase. Kvinnene kastet undertøyet og sverget troskap.

Men alt jeg klarte å tenke på, var hvor godt en iskald pilsner ville smakt akkurat nå.