Den Siste Sang

Det så ut til at en usedvanlig vakker dag var i ferd med å utspille seg utenfor soveromsvinduet. Klokken var så vidt passert syv, og likevel skinte solen med en slik autentisk glød at det var ingen tvil om at sommeren var ankommet. I hagen utenfor lød den korte, uregelmessige kvitringen fra fuglene som lekte seg i de grønne tretoppene. En kjølig bris fylte rommet med duften av naboens nyklipte plen. Og hva som gjorde denne dagen enda vakrere var at det var lørdag, noe som betydde at gutten ikke hadde noe hastverk med å kaste på seg klærne, spise frokost, pusse tennene og sette seg i bilen med pappa for å kjøre til skolen.

Gutten satt oppreist i sengen og gnidde søvnen ut av de trøtte øynene. Nedenfor hørte han et voldsomt rabalder fra kjøkkenet. Faren var i ferd med å ta ut av oppvaskmaskinen, noe som betydde at frokosten snart ville være klar. Ikke før faren hadde klekket eggene i stekepannen og satt rundstykker i ovnen, ville han hamle opp med gårsdagens rot. Rene tallerkener måtte ut, settes på plass, og skitne måtte inn. For gutten virket det som om alt ble slik når man ble voksen – man gjorde det samme dag etter dag. Men for gutten var dagene enda ukjente, langstrakte veier han aldri visste hvor endte.

Nesten like brått som han hadde våknet, var gutten ute av sengen og i full fart på vei ned trappen til kjøkkenet. De nakne føttene hans klasket mot det harde, kalde tregulvet. Lukten av egg, kaffe og nystekte rundstykker gjorde at gutten plutselig ble veldig sulten.

Faren sto med ryggen til da han kom ned trappen. Han virket så stor, tenkte gutten. Gutten visste at faren hadde hørt ham, og at han hvert øyeblikk ville si god morgen uten å snu seg. Faren var dårlig til å gjøre mange ting samtidig. Det hadde mamma alltid sagt, men bare som en spøk. Av og til hadde moren blitt sint på faren, og da kunne de krangle. Men det hadde nesten aldri skjedd.

– God morgen, gutten min. Har du sovet godt?
– Jeg tror det! sa gutten.

– Så bra. Vil du hjelpe pappa med å dekke på bordet?

Gutten fant frem en rød liten krakk som han satte foran kjøkkenbenken. Så klatret han opp og åpnet skapet hvor tallerkener og glass sto.

– Vær forsiktig, Jonas.
– Jada, pappa, avfeide gutten stolt mens han forsiktig hentet frem to frokosttallerkener fra det høye skapet.

Da bordet var ferdig dekket, satte gutten seg ned og bladde gjennom et gammelt Donald-blad. Faren plasserte den varme stekepannen og noen rykende ferske rundstykker på bordet. Så helte han den nytraktede kaffen over på en kanne som han plasserte midt på bordet, slik mamma alltid hadde gjort. Pappa gjorde mange av de samme tingene som mamma hadde pleid å gjøre. Han måtte også savne henne veldig, tenkte gutten. Men faren likte ikke å snakke om mamma, da ble han alltid trist og stille.

Faren ble sittende og se på gutten før han forsvant inn i tankene. Så reiste han seg fra bordet og gikk bort til komfyren, hvor han tok kjelen og helte kakao over på en kopp som han plasserte forsiktig foran gutten.

– Jeg glemte meg nesten der.
– Du er klumsete, sa gutten og flirte. Faren smilte.

– Hvorfor har du røde øyne, pappa?
– Pappa sov lite i natt. Han er litt sliten.
– Hvorfor det?
– Når man er voksen, så sover man dårlig.
– Hvorfor det?
– Skal pappa ta et egg til deg?
– Ja… Kan jeg gå ut og leke i hagen etter frokost?
– Jada, men ikke glem at vi skal til tante etterpå.
– Må vi dra dit i dag, pappa? Det er jo helg!
– Jeg har sagt det før, Jonas. Vi har ikke tid til å besøke henne i ukedagene siden pappa jobber hver dag.
– Men hvorfor må jeg alltid være med? Hun kjenner jo meg ikke igjen engang!
– Tante er syk, Jonas. Hun må ha hjelp av pappa og deg. Tante er veldig glad i deg.
– Men jeg liker ikke tante. Hun er skummel. Og jeg tror ikke hun er glad i meg. Hun ser aldri på meg når jeg er der engang!
– Nå gir du deg, Jonas. Vi hadde en avtale. Avtaler må holdes. Det må du bare lære deg. Hvis ikke blir alt bare krøll her i verden.

Men hva hvis man ikke vil ha en avtale? Måtte man ikke være enig om noe for å ha en avtale? Gutten ville ikke dra, men som vi alle vet, så var det ikke opp til ham.

Han visste at tante hadde masse penger. Hun bodde i et stort hus med en stor hage, og hun hadde mennesker som lagde mat for henne og vasket. Hun hadde til og med en mann som klippet gresset i hagen! Hver gang de kom tilbake fra besøk hos tante, syntes gutten at huset deres virket så lite. Men gutten likte det lille huset deres, spesielt skogholtet bak hagen. Det var gutten sitt favorittsted, og hele uken hadde han gledet seg til å gå ut og leke der. En dag ville gutten bygge et hus i skogen og bo der. Huset hans skulle ha fire vegger og ingen tak, slik at han kunne se på stjernene og drømme. Da kunne han og faren være naboer, og gutten kunne leke så mye han ville i skogholtet, uten å spørre om lov.

Faren hadde sagt at skogen snart skulle hugges ned av naboen fordi han skulle bygge hus der. Det var han som eide skogen, sa faren.

Faren snakket ofte om at huset deres var for lite. Han pleide å si at det ikke var lenge til de også ville bo i et like stort hus som tante, med stor hage og mennesker som lagde mat for og vasket for dem. Men gutten likte at det bare var han og pappa, og huset var akkurat passe stort for de to. Den eneste som manglet var mamma. Men faren hadde sagt at mamma var borte, og at hun aldri ville komme tilbake. Likevel håpet gutten at moren skulle komme inn døren hvert øyeblikk. Det håpet nok faren også, tenkte gutten.

Da de var ferdig med å spise, hjalp Jonas til med å dekke av bordet. Faren sa at han måtte ta en telefon og gikk inn på kontoret sitt. Han hadde på seg den samme skjorten som dagen før.

Mamma pleide å hente en ny skjorte til ham, men nå gikk han ofte med den samme skjorten flere dager på rad. Gutten syntes det var morsomt.

– Jeg går ut i skogen og leker!
– Ikke bli lenge da! Vi må kjøre snart, så du må komme når jeg roper.

Gutten var på vei opp trappen, da faren la til:

– Lover du?
– Jada, pappa.

Faren lukket døren til kontoret, og gutten fortsatte opp på rommet sitt for å gjøre seg klar. Han tok på seg en shorts og en T-skjorte med dinosaurer på, som han likte godt. Så pakket han ranselen med et par av favorittlekene sine og gikk ned. På vei ut verandadøren kunne han høre farens stemme gjennom døren til kontoret.

Den friske morgenbrisen slo mot ham idet han åpnet verandadøren. Det var fortsatt litt kaldt ute, og selv om solen var oppe, var gresset fortsatt litt fuktig fra natten, og de lange gresstråene reflekterte som glassbrodder i solen. Han gikk til enden av hagen ved epletreet og husken og begynte å gå ned den lille stien som ledet inn i skogen.

Det var litt kaldere i skogen på grunn av skyggen, men det brydde ikke gutten seg om. Det fuktige gresset strøk ham langs leggene da han gikk på den nesten gjengrodde stien. Lyset skjæret gjennom små gliper i tretoppene, og gutten kunne kjenne ørsmå stråler som varmet. Plutselig åpnet skogen seg opp, og en liten åpen plass kom til syne. Bakken var bar og tørr. I midten var det en stor stubbe hvor et gammelt tre hadde stått. Plassen var omringet av store trær. Solen lå så høyt på himmelen nå at solstrålene akkurat rakk den lille åpne plassen. Gutten la fra seg ranselen på den rå bakken og begynte å pakke ut lekene sine. Men akkurat da hørte gutten en nydelig lyd som fikk hele skogen til å vibrere. Gutten skvatt til. Så kom lyden en gang til, nå høyere enn sist. Vann ristet av bladene og dryppet ned.

Det var noen som sang! Og det var vakrere enn noe annet gutten hadde hørt før. Lyden kom fra like bak den gamle eikestubben. Han la fra seg lekene og beveget seg forsiktig mot lyden.

Og der var den – en liten fugl satt på bakken bak stubben og sang. Den stirret forvirret på gutten, og gutten stirret like forvirret tilbake. Den satt bare der og gjorde ingen tegn til å fly av gårde.

Var det virkelig fuglen som sang så fint? tenkte gutten.

I det øyeblikket løftet fuglen hodet, åpnet nebbet og sang av full hals så hele skogen ristet. Gutten skvatt til igjen, men denne gangen lente han seg over stubben for å se nærmere på den vesle fuglen.

Hvorfor fløy den ikke?

Gutten strakte frem fingeren sin mot fuglen, og fuglen studerte den. Plutselig hoppet den opp på fingeren til gutten, og nok en gang skvatt han til. Han kunne kjenne klørne til fuglen presse lett mot huden. Så tok han fuglen nærmere ansiktet. De to så på hverandre, og gutten ble fylt til randen av en slik utålmodig glede at han hadde lyst til å rope på faren. Men han var redd for å skremme fuglen. Det siste han ville nå var å skremme den vekk.

Solen glødet plutselig mer intenst idet den tittet frem fra det tynne skylaget, og den lille plassen ble varm. Etter å ha studert fuglen en stund, så han at den rykket den ene vingen frem og tilbake, som om noe var galt med den. Gutten strøk fuglen langs de myke, fyldige fjærene. Fjærene var fargerike. De hvite fjærene på buken spradet stolt, og det rødlige nebbet gled over i en dyp, mørkeblå mane som strakk seg bakover langs ryggen og nedover vingene.

Gutten hørte rasling i buskene bak seg og snudde seg akkurat i tide til å se faren komme brasende ut.

– Jeg sa du skulle komme når jeg ropte, Jonas!
– Men pappa, se!

Gutten holdt frem fuglen, som satt fredfullt i håndflatene hans.

Faren bøyde seg over og studerte den. Fuglen satt fredelig og så på ham. Den virket fortsatt ikke redd.

– Men Jonas da...
– Du har ikke hørt fuglen synge! Den synger så fint.
– Jeg har hørt fugler kvitre før, Jonas. Det er veldig fint. Men den fuglen er nok skadet, og den liker nok ikke så godt at du holder den.
– Ja, men den kvitrer ikke, pappa. Den synger!

Faren var enig. Han var ingen fugleekspert, men fuglen så annerledes ut enn noen annen fugl han hadde sett i området. Han tenkte at det måtte være en eksotisk fugl som hadde rømt hjemmefra, men til tross for de spesielle fargene, virket det heller ikke som en fugl noen ville hatt som kjæledyr. Kanskje det var en forvillet trekkfugl?

– Jammen var den spesiell, Jonas. Men nå må vi la fuglen være og komme oss til tante.
– Vi må ta fuglen med, pappa.

Faren så plutselig veldig utålmodig ut.

– Nei, det kan vi ikke, Jonas. Vi kan la fuglen være her mens vi drar til tante. Så kan vi se om den har blitt frisk når vi kommer tilbake?
– Men hva om katten kommer og tar den?
– OK, fuglen kan være inne til vi kommer tilbake. Men nå må vi komme oss avgårde, og du må gå og skifte. Pappa skal ordne en kasse til fuglen.

De gikk gjennom skogen. Jonas så på den store ryggen til faren som beveget seg fra side til side. I hånden til gutten satt fuglen rolig og stille og så på ham. Han håpet fuglen ble frisk, og at han kunne se den fly. Selv om han ikke ville at den skulle forlate ham. Kanskje den kom til å være hans venn når han lekte i skogen.

Da kom gutten på det faren hadde fortalt om at skogen skulle hugges ned. Det ville han ikke tenke på.

Da de var fremme ved huset, åpnet faren verandadøren og ventet utålmodig på gutten.

– Gi pappa fuglen, så skal han ordne et sted den kan bo mens vi er hos tante.

Han ville ikke gi fra seg fuglen, men han visste at han måtte. Faren strakk frem hendene og plasserte dem forsiktig under guttens.

– Spre hendene dine, Jonas, så tar pappa fuglen imot.

Fuglen gjorde et lite hopp idet gutten trakk hendene fra hverandre, for så å lande i farens store håndflater.

– Gå opp og skift nå, Jonas. Og vær rask.

Gutten sa ingenting, men løp opp trappen for å skifte. Han tenkte på hvor fint fuglen hadde sunget. Bare faren hadde hørt hvor fint den sang, da hadde han også vært like begeistret som gutten. Men han var glad for at pappa hadde sagt at fuglen fikk være inne. Da visste han at den var trygg mens de var borte. Nå håpet han bare at de ikke skulle være lenge hos tante.

Da gutten kom ned, hadde faren funnet frem en gammel pappeske som han hadde puttet fuglen i. Han hadde stukket mange hull i boksen, sånn at fuglen fikk puste, og lagt avispapir i bunnen. Gutten tittet oppi boksen og så at fuglen satt der like fredfullt som før.

– Sånn, Jonas, sa faren og begynte å lukke esken.
– Nei! Vi kan ikke låse ham inne.
– Jonas, vi må det. Fugler ser ikke vinduer, så det kan være farlig for den. Da kan den fly i vinduet og dø.

Gutten var enig i det, selv om han heller ønsket at fuglen kunne sitte i sofaen. Han sa farvel til fuglen, tok på seg skoene og satte seg i bilen.

– Ta på deg beltet, Jonas.

Gutten strakk seg rundt, dro ned setebeltet og festet det. Det knaste i grusen idet dekkene gravde seg vei da faren vridde om rattet.

Huset deres lå i enden av gaten og hadde en liten innkjørsel av grus. Det var et lite, koselig nabolag som virket mer bygget inni skogen enn rundt eller oppå den. Langs alle gatene var det store, høye trær med lange grener som hang over veien. Gutten hadde alltid syntes det lignet på en tunnel. Om høsten ble gatene dekket med fargerikt løv. Det syntes gutten var fint, selv om han likte sommeren best.

Faren skrudde på radioen, og lyden av tangenter og trommer fylte bilen. De sang på engelsk.

Working hard to get my fill
Everybody wants a thrill
Payin’ anything to roll the dice
Just one more time

Some will win, some will lose
Some were born to sing the blues

Oh, the movie never ends
It goes on and on, and on, and on…

Så byttet faren kanal. Nå var det mennesker som pratet. Nyheter. Det syntes gutten var kjedelig.

Nesten uten at gutten hadde merket det, var motorvei og tunneler erstattet av store hus med høye, grønne hekker. De tok av på en liten vei og kjørte gjennom den store porten som ledet til huset til tanten.

Gutten kunne ikke forstå hvorfor tanten, som var ensom, trengte et så stort hus. Men huset hadde en stor hage, og det likte gutten, fordi han alltid ble bedt om å gå og leke der når faren og tanten pratet.

Faren parkerte bilen. Da de var fremme ved den enorme inngangsdøren, trykket faren på ringeklokken, og man kunne høre en bjelle ringe på andre siden. Gutten så på faren. Han så alvorlig ut, men plutselig smilte han idet døren åpnet seg, og en stor mann i hvite klær tok imot dem.

Faren og mannen pratet litt. Mannen sa at tante var veldig dårlig. Pappa så lei seg ut, men ikke lenge. Etterpå pratet de om andre ting og lo.

– Kom inn! sa mannen.

Mannen med den hvite frakken var høy og tynn og hadde store øyne. Han bøyde seg ned og så på gutten.

– Jeg tror ikke vi har hilst før! Hva heter du?
– Jonas, sa gutten.
– Jeg heter Kristian. Jeg er lege. Jeg passer på at tante har det bra.
– Pappa sier han passer på at tante har det bra.
– Ja, men det er mange som passer på at tante har det bra. Jeg har hørt at du også er flink til å passe på.

Gutten svarte ikke, og i stedet gikk han inn i gangen og fortsatte inn mot stuen. Han likte ikke menn i hvite klær. Det hadde vært mange mennesker i hvite klær da mamma var syk, som ville prate med ham. Gutten syntes det var skummelt.

Stuen hadde store, høye vinduer som lyset flommet inn gjennom. Rundt omkring i huset var det mange små skip inni glass, som lignet på akvarium uten fisk. Faren sa det var fordi tante eide store skip som seilte rundt i verden, men nå var hun så syk at noen andre måtte ta over skipene.

Gutten tittet ut i den store hagen. Den var ryddig. Gresset var kort og grønt, og det var fine, fargerike trær og planter overalt, og en stor grønn hekk som omringet det hele. Gutten syntes det minnet om en lekeplass.

Han hørte faren prate med noen i bakgrunnen. Så kjente han den store hånden til faren på skulderen sin.

– Jonas, kan du gå ut og leke i hagen til tante mens pappa prater med denne mannen oppe på kontoret?

Jonas snudde seg og så at det nå sto en ny mann der. Mannen hadde stor mage og dress. Han hadde noen morsomme, runde briller og ingen hår oppå hodet, bare på sidene. Mannen så snill ut, tenkte gutten. Han smilte til gutten.

– Jada, sukket gutten.

Da mannen i dress var på vei opp trappen, lente faren seg inntil gutten og hvisket:

– Snart kan du leke i denne hagen så mye du vil, Jonas. Og vi skal sette opp en huske og sandkasse hvis du vil.

Gutten likte hagen, men han likte deres hage bedre. Den var kanskje mindre, men den hadde også skogholtet. Da kom han på den stakkars fuglen og ville hjem.

Faren klappet gutten på skulderen og gikk opp trappen etter mannen i dress.

Solen var mye varmere nå, og gutten hadde funnet seg en fin plass i skyggen under et stort epletre i hagen. Han satt på alle fire og studerte en marihøne som beveget seg langsomt oppover et gresstrå. Da han tok hodet enda nærmere, så han at de små beina faktisk beveget seg raskt. Det syntes gutten var rart.

Han bestemte seg for å gå inn i huset og finne et glass så han kunne studere den fra undersiden, men han måtte være rask så den ikke forsvant før han kom tilbake.

Da han nærmet seg huset, kunne han høre farens stemme. Han virket sint.

Da han åpnet døren, kunne han også høre en annen stemme. Det kommer fra oppe, tenkte gutten.

Den andre stemmen snakket lavt og rolig, mens farens stemme var høy og sint. Men gutten kunne fortsatt ikke høre hva de pratet om. Glasset og marihønen hadde han glemt, og han var allerede på vei opp trappen for å kunne lytte til hva de voksne pratet om.

Da hørte han faren rope:

– Er du klar over at jeg har vært den ENESTE som har vært her og stelt med henne? Den eneste?

Den andre mannen var like rolig som før.

– Men dette er hennes ønske. Det er ikke noe vi kan gjøre med det.
– Dere har faen meg manipulert henne? Dette er ikke sant!
– Dette er hennes ønske, Cornelius. Jeg forstår frustrasjonen, men tenk på at hennes ønske tilgodeser mennesker som virkelig trenger det.
– JEG, VI trenger virkelig dette!

Faren fortsatte å rope til den rolige mannen en stund, før han kom brasende ut av døren til kontoret. Den rolige mannen kom like bak ham. Det var den tjukke mannen i dress, med de runde brillene. Nå så han streng ut, men fortsatt snill.

– La meg følge dere ned.
– Nei, dra til helvete. Og det kan hun horen også. Det skal mer til for at den forferdelige horen kommer til himmelen enn at hun donerer pengene sine bort.

Faren oppdaget gutten, som satt forskrekket i trappen, og blikket hans falt umiddelbart ned mot bakken. For et øyeblikk så det ut som han skammet seg, før han ble sint igjen.

Faren marsjerte mot gutten, grep armen hans og dro ham med seg ut. Gutten syntes det gjorde litt vondt, men han så at faren var veldig sint, så han bestemte seg for å ikke si noe.

Idet de satte seg i bilen, kom mannen i dress ut av huset og forsøkte å si noe til faren, men han smelte igjen døren og kjørte i full fart ut av gårdsplassen.

Himmelen var blitt tung og grå. Det var fuktig i luften, og et par regndråper hadde allerede lagt seg på bilruten. Gutten stirret ut av vinduet.

De passerte de fine husene, en motorvei og så masse fabrikker. Han syntes skiltene der var morsomme. Det ene skiltet hadde en mann med en skiftenøkkel i hånden. Det likte gutten godt, og han spurte ofte faren om de kunne dra dit, men han sa det bare var nødvendig hvis bilen sluttet å fungere.

Han ville egentlig at bilen skulle slutte å fungere nå, så de kunne dra dit sammen. Kanskje faren ble glad igjen da.

Men så kom han til å tenke på den stakkars fuglen som var alene hjemme. Kanskje den var blitt frisk? Da ville faren i hvert fall bli glad.

Da de kom til enden av gaten, svingte faren i full fart inn på tunet og kjørte ned en stor blomsterpotte som sto utenfor huset. Så braste han ut av bilen og inn i huset.

Gutten tok av seg beltet, hentet ranselen bak i bilen og fulgte etter. Han hadde ikke sett faren slik før. Ikke engang da mamma ble borte.

Mannen i dress må ha sagt noe skikkelig stygt til pappa, tenkte gutten.

Da gutten kom inn, løp han straks bort til pappesken på bordet for å se hvordan fuglen hadde det. Fuglen ville fortsatt ikke fly, men den virket litt kvikkere, syntes gutten.

– Pappa! Jeg tror fuglen har blitt friskere!

Faren svarte ikke. Gutten så at faren sto i stuen. Det var begynt å mørkne ute, og det blå lyset fra kvelden fylte rommet. Faren hadde fylt et glass med brun drikke og sto og så ut av vinduet.

Gutten beveget seg stille bort til døren.

Faren gikk bort til skjenken og bladde gjennom platesamlingen. Han tok bestemt ut en plate og gikk bort til platespilleren og satte den på. Rommet fyltes med en varm lyd idet stiften traff den spinnende platen.

Det var sangen han og mamma alltid hadde danset til.

Faren begynte å bevege seg rundt i rommet dansende, mens han tømte glasset sitt. Han lukket øynene og holdt hendene foran seg som om han holdt rundt et spøkelse.

Gutten kunne se at noen tårer trillet nedover kinnet til faren.

Så smilte han.

Sangen var over. Han skjenket seg et nytt glass og tømte det. Så løftet han stiften av platen og skrudde av platespilleren og forsterkeren.

– Pappa?

Faren gikk bort til den undrende gutten.

– Hvorfor danser du alene? Er du glad igjen?

Faren lo litt før han bøyde seg ned og ga gutten en klem. Han luktet en blanding av svette og noe søtlig. Gutten syntes det luktet godt.

Faren strøk gutten på skuldrene og så på ham.

– Alt blir bra, Jonas. Pappa vil alltid ordne alt. Du vet det?
– Tror du vingen til fuglen blir bra igjen også?

Faren klemte gutten. Det var en hard klem, og gutten kunne kjenne at det rykket i farens bryst.

– Jeg tror ikke fuglen blir bra igjen, Jonas.
– Men hvordan vet du det? Kan vi ikke bare gi ham litt mat, slik at han vokser og blir stor og sterk!
– Han trenger en mamma for å overleve, Jonas.
– Men jeg har jo ikke en mamma.
– Det er annerledes, du har meg.
– Men kan ikke du være pappa til fuglen?
– Det er ikke slik det fungerer i naturen, Jonas. Naturen er kynisk og nådeløs. Den er ikke slik som oss. Hvis en fugl brekker en vinge, så kommer det andre dyr og tar den. Det er naturens gang. Vi skal ikke tukle med den. Vi må la den gå sin gang.

Gutten begynte å gråte.

Faren trøstet ham.

Det blå lyset fra skumringen gjorde alt så trist.

– Men hva skal vi gjøre med fuglen da?
– Vi kan ta smerten fra den. Den trenger ikke å lide.
– Men jeg vil at vi skal ha den her. Sammen med oss. Den synger så fint. Du har ikke hørt det, pappa.
– Alle fugler synger fint, gutten min.
– Men du har ikke hørt denne!

Faren så på gutten og nikket.

– Jonas, den kan ikke bli her. En dag når du er voksen, så vil du forstå det. Den hører ikke hjemme her. Den hører hjemme i skogen. Vi tar den med ut til skogen hvor du fant den. Kom.

Gutten tørket tårene og så på faren. Øynene hans var blanke, og han var rød i øynene. Han smilte til gutten.

De tok på seg støvler og gikk over den våte gressplenen. Gresset var nesten blitt gjørmete av alt regnet. Det var mørkt og kaldt inne i skogen nå, men da de kom frem til den åpne plassen, var det fortsatt litt lys.

Gutten tittet ned i pappesken hvor fuglen satt og så på ham. Den jobbet med å holde balansen.

Faren sto ved stubben lenger fremme og ventet på gutten. Da gutten kom, tok han hånden ned og løftet opp fuglen. Han satte seg ned på kne foran gutten med fuglen i hendene.

– Her er fuglen glad. Han liker dette stedet.

Gutten strøk fingeren over fjærene til fuglen en siste gang.

– Du må snu deg nå, sa faren.

Men gutten snudde seg ikke.

Da snudde faren seg, slik at gutten bare kunne se den store ryggen hans.

Og så, plutselig, hørte gutten det:

Fuglen sang.

Det var så fint.

Hele skogen ristet.

Så ble det brått stille.

Helt stille.

Og med det forstod gutten at det var fuglens siste sang.

Fuglen var borte, og med den, sangen – for alltid.

En stillhet hadde trukket seg over landskapet.

Bare lyden av menneskene og deres skaperverk gjenstod.

Fra det fjerne hørtes det hele ut som om noen gråt.