Nattoget

Av

Arthur Storhaug Dandelion

T a n k e r

O m

n a t t e n

Det er natt og alt er mulig.

Alt kan skje.

Klokken er 04.35.

Et tog durer et sted i natten.

Lyden er fjern, men den hviler i kroppen.

Tiden siver.

Rommet skjelver.

Virkeligheten hviler på noe uvesentlig,

og tankene mine løsner seg opp i mørket,

og spinner nye mønstre.

Utenfor er alt hardt, kaldt og dødt.

Luften er kvass, påtrengende.

Den skjærer som sylskarpe fliser mot huden,

til alt blir likegyldig.

Jeg savner regnet.

Jeg savner hvordan det plasker ned,

i store mengder

hvordan det finner alle groper og kar,

til alt svulmer og renner over.

hvordan det fyller bakken og metter luften

Med den friske duften av våt jord.

Hvordan det slår mot tak og vinduer,

Og sluker stillheten,

Hvordan det siver inn i alle kriker og kroker,

og overrasker ansiktet mitt som kalde, ukjente fingre.

Jeg savner det myke.

Hvordan den våte marken gir etter under skoen min,

hvordan den synker lett,

vannet som siver opp av jorden og trenger seg inn.

Jeg savner stillheten etter regnet.

Hvordan det svulmende vannet trekker seg tilbake,

slukes av jorden.

Hvordan sollyset bader oss,

hvordan det langsomt trekker de siste sølepyttene til seg,

til alt utånder.

Det evige savnet etter noe.

Må alltid savne noe.

Uten noe å holde fast i flyter jeg inn i nuet,

og hvem er jeg da?

Minnene mine er som skjøre vaser langs en trang korridor.

Jeg tråkker forsiktig tilbake i tid, redd for å ødelegge noe,

forvrenge minnene,

blir jeg for lenge, går de i oppløsning.

Uten dem, går jeg i oppløsing.

Men jeg elsker dem –

å knuse dem, lime dem sammen,

sette dem tilbake på hyllene,

og late som de alltid har sett slik ut.

Jeg blir eldre.

Fremtiden blir mer påtrengende, mer insisterende.

Hva annet har jeg å forme den med enn det jeg vet?

Hva annet kan jeg holde fast i når skipet legger seg i slagside?

Hvilken sannhet holder føttene mine på jorden,

hindrer alt fra å flyte vektløst ut i verdensrommet?

Jeg står mellom to virkeligheter.

Foran meg – noe som ennå ikke finnes.

Bak meg – noe som aldri kommer tilbake.

Og mens jeg står der, splittet,

glir dagene forbi.

“Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var livet.”

Jeg er et barn og voksen på samme tid.

På et og samme tid eksisterer det to versjoner av meg selv;

den ene eksisterer på bekostning av den andre,

Det som har skjedd,

Det som vil skje.

Jeg lar meg fortrylle av fortiden,

av det som en gang var,

men aldri mer vil være.

Fremtiden lokker.

Den er alltid hel, alltid den samme.

Der er jeg høyere, lykkeligere.

Men fremtiden svikter alltid.

Den kan aldri bli det brutale og vakre stedet

jeg forsøker å skape fra fortidens minner.

Jeg drukner i dagene,

forsvinner inn i dem, blir ett med dem.

Alt flates ut, og det er umulig å si hvor langt det er til land

når man ligger og plasker mellom bølgene.

Tiden ruller av gårde som et tog.

Et ustanselig tog.

Jeg husker en gang jeg snakket med en lokomotivsjåfør på en fest.

Han fortalte hvordan de av og til møtte noe i sporet.

Når en elg sto der, bremset de ikke, de gasset opp.

Ikke for å spare dyret,

men for å sikre at det døde med det samme.

Hvordan kroppen traff fronten av toget med et trykk så voldsomt

at den ble sprengt utover frontruten.

Hvordan de vasket frosne innvoller, blod og skinn fra glasset ved neste stasjon.

“Det blir et lite, uventet opphold”, hører man over høytaleranlegget.

Noen ganger var det mennesker.

Da forsøkte man å stoppe,

Selv om man ikke har sjanse.

Et tog stopper sjelden i tide.

5000 tonn stål i 100 kilometer i timen.

En vekselstrøm av ren kinetisk energi.

Det treffer. Alltid.

Stål møter kjøtt.

Masse møter motløshet.

Tid møter de som ikke lenger beveger seg.

Stål skjærer gjennom kjøtt.

Tyngde knuser tvil.

Tiden velter over de som ikke lenger rører seg

Så står alt stille…. For et øyeblikk.

Men toget ruller videre.

Det er hva som skjer når en tung, ubevegelig kraft treffer noe så mykt, så ubeslutsomt, som et menneske.

I en drøm kjører jeg på en motorvei

til der lysene slutter,

og mørket ekspanderer.

Et stort rom åpenbarer seg.

Jeg føler meg plutselig liten.

Avstanden er enorm

fra hva jeg vet

til hvem jeg er.

Jeg tenker på mitt navn.

Hvor jeg ble født.

Hvor jeg vokste opp.

Min mor.

Min far.

Mine brødre.

Mine venner.

Min fortid.

Min fremtid.

Alt flyter inn i hverandre.

Det er ingen luftbobler,

ingen glipper,

ingen måte å skille hvor det hele starter og hvor det tar slutt.

Kjelleren.

Jeg bodde i en kjeller.

Min far bodde over.

Jeg kunne høre fottrinnene hans.

Tunge fottrinn.

Nå er jeg ute av kjelleren.

Alt er ryddet.

Det står tomt.

Men jeg hører fottrinnene fortsatt.

Jeg vil leve evig.

Derfor skriver jeg.

Jeg vil dø.

Derfor lever jeg.

Jeg vil vite.

Derfor glemmer jeg.

Da jeg la meg om kvelden visste jeg at jeg ville ligge på nøyaktig samme sted neste kveld,

slik jeg hadde ligget på nøyaktig samme sted forrige kveld, uten at jeg kunne komme i kontakt med noen av stedene.

Men det var som om de to tidene fantes.

Både det som hadde vært, det som var og det som skulle bli.

Jeg savner regnet.

Jeg savner noe trygt å vende tilbake til.

Våren er alltid den samme.

Regnet er alltid det samme.

Skaperverket er alltid… det samme.

Vi er alltid de samme.

Alt er tilbakevendende.

For hva om tiden er et hjul,

et hjul vi bristet før vi brettet ut til en linje?

Men jeg er trøtt nå…

Tankene mister grepet, glir sakte inn i mørket.

Rommet trekker seg sammen, finner formen sin igjen.

Gulvet under føttene er kaldt, fast, virkelig.

Klokken er 04:45.

Et tog durer et sted i natten.

Lyden er fjern, men den hviler i kroppen.

Tiden samler seg.

Rommet slutter å skjelve.

Virkeligheten stivner.

Jeg lukker øynene.

Utenfor vil våren komme igjen.

Regnet vil falle.

Jorden vil svulme og renne over.

Toget vil rulle videre.